Anbefaling av: 'More than a Monkey', Jeffrey Tomkins, PhD

Smakebiter fra boka: For omtale av boka -se her.

Darwinistiske idéer om mennesket, primater og evolusjon

Denne likheten (mellom aper og mennesker) ble av Tyson antatt som termer om 'Livskjeden' (The Chain of Being). Denne Livskjede-forestillingen var et gammelt mystisk hedensk paradigme, som formet filosofisk basis for de evolusjonære idéene til Charles Darwin. I denne Livskjede-forestillingen, som hadde likhetspunkter med Aristoteles 'Scala Naturae', så formet levende vesener en lineær linje, med mennesket på toppen og mer enkle livsformer på begynnelsen. Evolusjon kunne ikke bli en gagnbar teori, før forestillingen om endring ble en viktig faktor i det 19. århundre. Darwin historiker Loren Eiseley fremmer flg. i sin avhandling 'Darwins århundre'. (2) "Alt 'livskjede' forestillingen trengte for å bli en flygeferdig teori, var å introdusere forestillingen om tid i store kvanta, lagt til mutasjon av former. Den krevde ..et univers som ikke var laget, men som kontinuerlig ble til."

Det første 'nær identisk' (99%) påstanden , som sekulær evolusjonist-forfatter Cohen kaller 'Myten om 1%', ble initiert i 1975 av A. Wilson og M-C. King. (12,13) Andre lignende studier kom opp med et gjennomsnittlig avvik på omkring 1,5%, som produserte den vidt kjente påstand om 98,5% DNA-likhet mellom sjimpanse og menneske. (14,15) En retrospektiv analyse av slike tidlige rapporter om menneske og sjimpanse DNA- sammenlikninger, indikerer at det ble satt en 'gull-standard' for forsknings-miljøet. Som følge av dette, tilpasset påfølgende foskning med DNA-sekvenssering på genom-nivå seg. Nesten samtlige nyere genom-rapporter gir urokkelig hyllest til tildig DNA 'reassociation kinetics' forskning i sine innledninger.

Som vi snart skal se eksempler på , viser forskningsrapporter om sjimpanse-menneske DNA utstrakt bruk av data-seleksjon, filtrering, og utelatelser i sine analyser for å oppnå resultater i samsvar med 'gulltandarden' på 98-99% som ble satt i tidlige (mangelfulle) forsøk. Dessverre er gruppe-konformitet til slike akademiske regler og filosofier typisk ett krav for å være sikret suksess i besittelsesrett, publisering og jobb-sikkerhet generelt. Vi skal snart se at sjimpanse og menneske-DNA på langt nær er så like som det ofte påstås.

I 2011 startet forfatteren av denne boka en rapport for å bane vei for tilleggsforskning som kunne hjelpe til å definere helhetlig genom-likhet mellom sjimpanser og mennesker (2). Prosjektet startet med å laste ned data som i prinsippet skulle være tilfeldige DNA-sekvenser (40.000) fra sjimpanse genomet, via National Center for Biotechnology (NCBI). Kommunikasjon med staben ga imidlertid informasjon at dataene var utvalgt og pakket sammen, fordi de skulle være mest mulig lik mennesket. Selv om det altså ikke var tilfeldige data, måtte forfatteren ta de data han kunne få. Han undersøkte så disse sjimpanse-data med fire ulike versjoner av det menneskelige genom, ved hjelp av BLASTN algoritmer, med varierende matchende parametre. I det studiet var graden av likhet 86-89%, avhengig av parameterverdier benyttet. De algoritme-parameterverdier som ga lengste segmenter av matcher, oppnådde bare 86% likhet med mennesket.

Da forfatteren fulgte opplegget i studiet nevnt ovenfor, brukte han de foreløpige dataene det forsynte, til å sette opp en større undersøkelse .. For kromosom 1-22 hos sjimpansen ga undersøkelsen likhet ca. 88,5%. Bilde 1. Resultat ut fra større undersøkelse

Myten om fusjon av kromosom 2 - Det antatte fusjonsstedet

Kromosom 2-fusjonDet påståtte stedet for den evt. fusjonen er foreslått til kromosom 2, og DNA-segmentet ble først lokalisert og sekvensiert i 1991, omkring 9 år etter fusjonen først ble foreslått ved sammenlignende studier. Men den antatte fusjonen ble noe av en overraskelse for forskere, av det som syntes som en korrupt telomer fusjon. Ut fra hva de kjente av fusjonsdata fra levende pattedyr, hadde de forventet noe annet enn dette. Også tapet av 10% informasjon, var vanskelig å forklare.

Bilde 2. Hypotetisk kromosom 2-fusjon

Bilde 2-kommentar: Avbildning av hypotetisk scenario der sjimpanse kromosom 2A og 2B fusjonerer ende til ende, og danner menneskelig kromosom 2.Merk den ekstreme mangel på posisjonerings samsvar for det kryptiske centromer-stedet og størrelsesulikheten som utgjør ca. 10%, eller 24 millioner baser.

Fusjonsstedet er definitivt lokalisert inni det første ikke-kodende segmentet (intronet) til et funksjonelt RNA-helicase gen (det nevnte DDX11L2). Dette genet er sammensatt av minst 3 ulike variable eksoner, som produserer regulerende RNA-avskrifter av ulik lengde. Noen inneholder to og andre tre eksoner (protein-kodende segment). Dette genet er også tydelig uttrykt i minst 255 ulike celle/vevs-typer. 

Spesifikke menneskelige gener (orphan gens)

orfan-generHvert sekvensert plante, dyr og mikrobe -genom inneholder en stor del gener (ca.10-30%) som er unike for den taksonomiske gruppen. De er blitt identifisert på det viset at de mangler tilsvarende motparter i andre organismer. Et annet interessant trekk er at majoriteten av disse gruppe-spesifikke (orfan) genene også synes å være relatert til tilpasningsdyktige funksjoner, som viser ytterligere spesifisitet relatert til en bestemt gruppe organismer, noe som gjør det mulig for den å tilpasse seg og fylle økologiske nisjer. (1-3)

Bilde 1. Mysteriet orfan-gener

Teknisk sagt, så er slike 'orfan' gener fullt funksjonsdyktige gensekvenser som koder for både funksjonelle m-RNA og et protein. Klassifikasjonen kommer av det faktum at disse genene ikke har noe tilsvarende motstykke i sitt eget genom, de er ikke del av en gen-familie, eller noen annen organismes genom for den saks skyld.

Det er kjent at orfan-gener har vært involvert i en variasjon av komplekse genetiske og biokjemiske nettverk, i en rekke skapninger (1). De er også funne å være avhengige av andre gener i utstrakte, omhyggelig utarbeidede nettverk av inter-avhengighet. Faktisk er noen av disse genene dødelige, om de muteres. Denne forskningen 'tigger spørsmålet': "hvordan kunne disse genene plutselig inntreffe , fullt integrerte i genomet, uten å bli ha blitt konstruert og designet fra utgangspunktet? Et annet meget interessant trekk ved slike orfan-gener er at de også er assosiert med den unike og spesifikke tilpasning til en organisme i forhold til dens omgivelser.

Rapporten om sjimpansens Y-kromosom


En av de mest dogme-ødeleggende rapporter om menneske-sjimpanse likhet, er den nylige publikasjonen om Y-kromosom sammenligning mellom mennesker og sjimpanser-spesielt den mannlig spesifikke regionen, som kalles MSY (1). Faktisk var ulikhetene mellom menneskets og sjimpansen Y kromosom så store at forfatterne til forskningsartikkelen kom med følgende utsagn: "Forskjellen i MYS gen-innhold i sjimpansen og mennesket er mer sammenlignbart med ulikheten i 'autosomalt' gen-innhold i menneske og kylling, ved 310 millioners års separasjon.

Dermed møter det menneskelige evolusjons-paradigme et seriøst problem: Gitt det lave nivået av rekombinasjon og forskjellen i Y-kromosom hos sjimpanse og menneske. 'De skulle vært mer lik hverandre'. Om makro-evolusjon holder stikk, skulle de vært de mest like kromosomer i genomet, fordi er så stabile -har lite variasjon. Faktum er at de er de mest ulike kromosomer mellom de to artene. Dette forbløffer evolusjonsdogmet om menneskelig evolusjon.

I stedet virker Y-kromosomet å være meget statisk, med små strukturelle forskjeller og liten forskjell i sekvenser mellom mennesker Palindrome-paa-Yverden over. Den beviste stabiliteten til Y-kromosomet i forhold til resten av genomet, kombinert med store DNA sekvens-ulikheter mellom menneske og sjimpanse, synes som uoverstigelige vanskeligheter for paradigmet om felles opphav. {Det synes da også som om tendensen er at en 'felles stamfar' er blitt forskjøvet utover i rekken, slik at det nå heter at menneske og sjimpanse skal ha ett felles opphav-oversetters kommentar.}.

Bilde 4. 8 palindromer i menneskets Y-kromosom

 

Konklusjon: Y-kromosom DNA motbeviser menneskelig evolusjon

Den forunderlige ulikheten mellom DNA-sekvenser fra menneskelig og sjimpansens Y-kromosom, presenterer et seriøst problem i forhold til felles avstamning. Faktisk er dette studiet i og for seg selv, kraftig bevis mot dogmet om menneskelig evolusjon

 

Utvalg av stoff og bilder ved Asbjørn E. Lund